Min historie

Mandag 24. september 2018 kollapset jeg på jobb.

Det som skulle bli to uker sykemeldt, ble måneder. Og månedene ble år. Jeg hadde alltid vært den som stilte opp, holdt alt oppe, brukte vilje som rustning. Jeg ignorerte kroppens signaler så lenge at den til slutt sa stopp.

Der og da trodde jeg kroppen sviktet meg. Det tok tid før jeg forstod at den prøvde å redde meg.

I den stille, tunge perioden som fulgte, var det ingenting stort som snudde det. Ingen dramatisk beslutning. Bare små, forsiktige signaler. En magefølelse. Et behov for ro. En stille stemme inni meg som hvisket at noe måtte endres. Jeg begynte å lytte, forsiktig og litt klossete. Og livet begynte å vise vei, ikke med store skilt, men med små, tydelige tegn til dem som er åpne for å se dem.

Reisen tilbake ble ikke en vei til det gamle livet. Den ble en vei til et nytt.

Den veien lærte meg at kroppen aldri lyver. At symptomene vi kjenner på, enten de er fysiske, mentale eller emosjonelle, er signaler på at noe er i ubalanse. Budbringere som vil bli hørt, ikke fiender som skal bekjempes. Og den lærte meg at livet skjer for meg, ikke mot meg. At alt har en mening, selv det som er vanskelig og uforståelig der og da.

I dag bor jeg i Rauland, hjemme hos min mor (våren 2026). Det er kanskje ikke det man nødvendigvis velger når man nærmer seg 50. Men kroppen og sjelen min vet at det er her jeg skal være akkurat nå. Her har jeg fått rom til å gå dypere inn i meg selv enn noen gang. Til å sitte med det som er vanskelig, og kjenne at det har verdi. Til å leve saktere og mer i takt med meg selv. Ikke alt har vært enkelt. Men jeg vet inni meg, på en måte jeg ikke helt kan forklare, at det er her jeg skal være til vinden blåser meg videre.

Det er kanskje det vakreste jeg har lært. At vi ikke alltid trenger å forstå alt. At vi kan stole på det vi kjenner inni oss, selv når det ser rart ut for omverdenen.

Det jeg har med meg

Gjennom reisen har jeg bygget meg opp både innenfra og utenfra. 25 år i skolen som lærer og skoleleder ga meg en dyp forståelse av mennesker og hva som skal til for at noe virkelig setter seg. Siden har jeg utdannet meg innen øreakupunktur og akupunktur, reiki healing, coaching/NLP, og fått innsikt i kinesiologi og kraniosakral behandling. Nå er jeg under utdanning i lyd som terapi med Audun Myskja, og jeg vet at reisen aldri blir helt ferdig.

Men det aller viktigste jeg har med meg er erfaringen av å ha gått veien selv. Fra total utmattelse, der kroppen la seg flat og livet stoppet opp, til å stå her i dag, hel og levende, med en indre frihet jeg ikke visste var mulig. Den erfaringen er ikke noe jeg har lest meg til. Den sitter i kroppen.

Kanskje kjenner du deg igjen i noe av det jeg har delt her. Kanskje er det noe i deg som hvisker at det er på tide å lytte innover på en ny måte. Hvis det er tilfelle, er jeg glad du er her.